Jeg var der

Av Kjetil Hallre

‍

Sosialpedagogikk og sosial bærekraft

Jeg var der da Ali turte å stå på scenen og synge for første gang. Beina spikra i gulvet og kroppen fastfrosset, men et blikk som formidlet låta mer intenst enn titusener gestikuleringer.

‍

Jeg var der da Even fikk telefonen fra sin kreftsyke mor om at det gikk nedover.

Og jeg var der på hytteturen, en måned senere, hvor telefonen kom om morens vellykkede operasjon, uten spor av sorg eller smerte igjen i kroppen hennes.

Jeg lagde brownies den kvelden. Jeg har aldri feira med en sånn blanding av eufori, lettelse og skjørhet over hvor tynn en knivsegg livet balanserer på.

‍

(Utdrag fra morgensamlingen «Jeg var der» av Kjetil Hallre)

‍

Om å melke en metafor

“Sosialpedagogikk handler om å danse på et cafébord.”

‍

Erik Paulsen, førsteamanuensis på Universitetet i Stavanger, forteller engasjert om sine tanker rundt sosialpedagogikk. “Det handler om de som står på kanten av bordet. De som lurer på om de tør være med i fellesskapet på midten der all dansingen foregår.”

Publikummet er en gruppe folkehøgskolelærere i prosjektet Mellom solskinn og ruskevær, men mange andre folkehøgskoleansatte kjenner kanskje igjen Paulsen og hans metafor siden han har reist mye rundt på skolene.

‍

“Sosialpedagogikk handler om de som holder på å falle av bordet, de som er helt nede på gulvet, men også om de som danser engasjert i midten.” Jeg lar meg imponere over hvor langt en metafor kan dras. “Sosialpedagogiske initiativer fungerer aller best når de gjøres i og mot fellesskapet, og ikke like godt når elever må individuelt behandles før de slippes tilbake på cafébordet.”

‍

Sitatene er sånn nogenlunde etter husken, men metaforen husker jeg. Så godt at jeg stadig tenker på den når jeg går på tilsyn eller holder undervisning med musikkelevene mine. Hvem av elevene er det som “leder an i dansingen” på cafébordet Ringerike Folkehøgskole? Er lederne like gode til å vise fram break-dancingen sin som de er til å lede alle an i Bro bro brille? Hvem er det vi kan stanse fra å falle helt ut av fellesskapet og over bordkanten, og hvem er det som trenger bedre hjelp enn vi kan gi dem?

‍

Når jeg senere blir med i et nordisk forskningsprosjekt om folkehøgskolens rolle for sosial bærekraft, begynner jeg å fundere hvor langt Paulsens metafor kan holde. Begrepet sosial bærekraft rommer mye: Fra inkludering i samfunnet, tilrettelegging i arbeidslivet og like muligheter, til demokratisk deltagelse, folkehelse, trygghet og tilhørighet. Mens sosialpedagogikk er en prosess mellom mennesker og fellesskap, er sosial bærekraft mer et mål som kobler individ og samfunn.

‍

God sosialpedagogikk kan bidra til sosial bærekraft, men det sistnevnte rommer noe mer som også er viktig å ta opp på en folkehøgskole. Vi jobber med politikk gjennom valgfag, foredrag og workshop, men det er ikke alle linjene (eller lærerne) som ser på seg selv som like politisk aktive. Det er heller ikke hvert tilsyn at jeg rekker å tenke så mye på lovgivning eller rettigheter. Men kan Paulsens metafor likevel åpne opp for å inkludere mer sosial bærekraftstenkning i min folkehøgskolehverdag?

‍

Først slår det meg at jeg må tenke mer på selve cafébordet: på rammene, forutsetningene og vilkårene som gjør dansingen mulig.

- «Er bordet som elevene skal danse på godt nok tilrettelagt for alle?»

- “Er det nok ujevnheter på bordet slik at elevene kan vokse på utfordringer?»

- «Hvor mange aktive dansere trenger man for å lokke de nølende ut på dansebordet?»

‍

Kan jeg bake sosial bærekraft mer inn i mitt sosialpedagogiske arbeid?

Rause skoler og pedagogisk overskudd

Jeg var der på morgensamlingen da Mina turte å leie ei jente i hånda for første gang – turte å vise fram den identiteten hun hadde holdt så skjult i hjembygda.

Og jeg så hvor varmt og selvfølgelig det ble tatt imot av de andre. Det var jo ingen stor greie for et så inkluderende og mangfoldig fellesskap.

‍

Jeg var der da Isak tok sin første klesvask.

Det var jeg som måtte trykke på knappen.

‍

Om å tilrettelegge veien mens man går

Det er mye man kan gjøre før skoleåret starter for at skolens fasiliteter og undervisningens innhold er godt nok tilrettelagt for alle. Vi installerer ramper og markerer gulvene med tape. Vi setter den glutenfrie brødristeren vekk fra den andre brødristeren, men setter bestikk og pålegg lett tilgjengelig for alle. Vi informerer skriftlig og muntlig og setter av timer i årsverket til oppfølging av elever.

‍

Et tiltak vi har prøvd nylig, er å utsette starten på skoledagen til kl. 10. Da kan vi holde møter i pedagogisk råd på morgenen, og mens elevene spiser frokost, vasker internatvaskerne bad og korridorer. En bedre start på dagen for veldig mange, og spesielt for unge voksne som jo ifølge forskning har en senere døgnrytme i kroppen.

‍

Som en relativt stor skole har vi også den luksus at vi kan ha dobbelt tilsyn deler av dagen i de første ukene. Det gir oss muligheten til å løfte blikket oftere og plukke opp utfordringer når de kommer. Selv hvor godt vi tror vi har rigget oss til, er det alltids mye vi kan forbedre når vi ser hvor skoen trykker. På linjeturer er vi alltid to ansatte. Det handler om beredskap, men gir også en fleksibilitet til å tilrettelegge veien mens vi går.

‍

Alt dette koker ned til det å ha overskudd. Overskudd til å se behovene og utfordringene før eller når de melder seg. Det handler om økonomisk overskudd dersom man må oppgradere bygg eller sette inn flere ansatte. Samtidig er det prekært at vi som ansatte føler på et emosjonelt og mentalt overskudd til å ta tak, følge opp og være fleksible og åpne, rause og forståelsesfulle.

‍

Jeg ser det i undervisningen. At folkehøgskole også fordrer et pedagogisk overskudd. At jeg kjenner mitt fag – musikk – og min retning – danning – så godt og fortrolig at jeg kan tilrettelegge den pedagogiske og didaktiske veien mens vi går. At det ikke blir et ork dersom jeg får mange elever med konsentrasjonsvansker, og at det ikke blir en skuffelse dersom vi ikke når fram til melodisk moll-skala akkurat i dag. Reisen er målet – også i klasserommets didaktikk – og hvis undervisningsløpet er så rigid at det kun er én vei og ett mål, da hører det ikke hjemme i et dialogbasert skoleslag.

Den engstelige generasjonen

Jeg var der da selv Ine gråt - da hun knakk sammen på farvel-runden etter 9 måneder med å holde følelsene sine så tett så tett.

‍

Jeg var der da musikklassen hadde samlet seg og kritiserte oss musikklærerne for at vi satte for høye krav til dem. Og jeg var der to uker senere, etter den store konserten, da de takket oss for ambisjonene vi hadde på deres vegne. At vi forventet noe av dem som de kunne leve opp til, og for hvordan vi hadde løftet hverandre til musikalske høyder de ikke visste var mulig.

‍

Om å sørge for et ujevnt bord

Filosofen og pedagogen John Dewey mente at alle læringsaktiviteter må bygges opp slik at elevene helst på egen hånd møter på vanskeligheter. Øyeblikket når man innser at tidligere kunnskap og ferdigheter ikke strekker til, kalte han diskontinuitet. Det er i spennet mellom diskontinuitet og løsning at man vokser. Jo lengre man orker å stå i denne ukomfortable læringssonen, jo større potensiale har man til å lære og modnes som menneske.

‍

Som lærer er det derfor viktig å huske at elevers sinne, skuffelse og frustrasjon også er (sosial-)pedagogisk drivkraft. Sammen med elevene bør man derfor fostre en delt sårbarhet – et trygt rom for slike negative følelser – ved selv å vise noen sårbare sider. Hvis man i tillegg bygger opp en tydelig fellesskaps- og ansvarsfølelse – for å motvirke apati i møte med store utfordringer – kan diskontinuitet bli en sterk pedagogisk motor.

‍

Et ujevnt bord på en folkehøgskole vil derfor handle om alle de forskjellige måtene vi kan rigge til rammer, rutiner, fasiliteter og aktiviteter slik at elevene møter på diskontinuitet. Dette må selvsagt balanseres slik at utfordringene ikke blir for overveldende. Summen av nok positive mestringsopplevelser kan bli til det Albert Bandura kalte mestringsforventning. En holdning som sier «dette klarer jeg sikkert om jeg øver», noe som har svært positiv innvirkning på skoleprestasjoner.

‍

Når folkehøgskolen tenker internatet som pedagogisk arena, ser man at elevene blir servert mange nye diskontinuiteter. Det er ikke bare lett å bo på dobbeltrom på et internat eller dele ansvaret for internatvask, men utfordringene må være der. Her har jeg sett en forandring på folkehøgskoleelevene våre de siste 10 årene. De virker mer plaget av engstelse og tungsinn, sliter med konsentrasjon, med det sosiale og forventer tettere oppfølging av skolens ansatte. Størrelsen på håndterbare utfordringer har merkbart krympet for flere og flere. Denne trenden har tydeligvis andre skoler også merket, for det har vært mye kompetanseheving av personale rundt psykisk uhelse de siste årene.

‍

Forfatteren Jonathan Haidt mener at mye av dette skyldes at en lek-basert oppvekst har blitt byttet ut med en telefon-basert oppvekst. I boka Generasjon Angst skriver han at når sosial kvalitet i den fysiske verdenen byttes ut med kvantitet på digitale flater, blir ens ferdigheter til å bygge, opprettholde og reparere meningsfulle relasjoner dårligere. Flere unge mangler stabile fellesskaper som over lengre tid kan gi tilbakemeldinger på passende og upassende adferd. Når dagene brukes i det digitale, mister man også den fysiske læringen og mestringen som skjer naturlig i lek ute. Om man har brukt utallige timer på å lære seg å klatre i trærne bak huset, vil man kunne stå lengre i den ubehagelige sonen som følger av diskontinuitet, og dermed håndtere større utfordringer. Dette bygger robusthet, selvbilde og utholdenhet.

‍

Det er altså særdeles viktig at vi rigger til et ujevnt bord der det skal danses, slik at elevene stadig møter på mindre og større utfordringer i folkehøgskolehverdagen. Dersom vi alltid legger standarden ved den laveste fellesnevneren eller unngår negative opplevelser i et driv for tilfredse «kunder», gjør vi elevene en forferdelig bjørnetjeneste. Det er et prinsipp i behandling av angst-diagnoser som sier at man må utvide komfortsonen for å klare å holde status quo. Hvis man ikke utfordrer seg selv og sine begrensninger, vil komfortsonen alltid krympe. Folkehøgskolen kan altså ikke bli en «snøplog-oppdrager» som alltid brøyter vei foran våre elever – et ujevnt bord må til!

Danseglede

Jeg var der på avslutningsfesten da Oscar fra idrettslinja reiste seg opp på stolen og begynte å synge guttestemmen på Vem Kan Segla, og hele kullet heiv seg med i trestemt spontan korsang - for DEN sangen hadde de trykt til sitt hjerte.

Og jeg var på samme avslutningsfest da Alma tok til orde og takket alle for at de hadde gitt henne en grunn til å leve. Jeg tror det traff oss helt inn i hjerterota, for vi visste hvor nære det hadde vært.

‍

Om grønn sone og danseentusiaster

Jeg ser henne fortsatt for meg. Silgråtende som solist i skolekoret på Vårfesten, årets siste konsert; salen full av foreldre, familie og ansatte. Vi hadde vel og merke satt inn støtet for en emosjonell avslutning. Elevene synger et korarrangement av Fix You som avslutning på konserten, men ved siste refreng kommer overraskelsen. Teksten snikes opp på teppet bak dem slik at salen begynner å synge med, og når lyset i salen tennes, kan elevene se alle ansatte stående med hvert sitt lille lys i hendene. Jeg tror ikke et øye var tørt, noe som ikke gjorde det helt lett å være solist. Når siste tone rundes av, hører vi et kollektivt hulk. Solisten snufser i mikrofonen «Det der var ikkje greit!» før hun snur seg mot kullet sitt og roper «gruppeklem!»

I tillegg til en særdeles minneverdig konsert, ble det for meg også et bilde på den fantastiske påvirkningskraften én eller noen få elever kan ha på et helt år. La oss kalle henne Lene, for det var dét hun het. Lene var ikke alene om å være en positiv kraft i musikalklassen eller i kullet det året. Men det var noe spesielt flott ved henne. Engasjert, morsom, sær, sosial og inkluderende. Ikke nødvendigvis den flinkeste i faget, men så trygg i seg selv at hun absolutt kunne gå «tørrskodd nedad livets elv» med glimt i øyet. Sammen med andre elever som også var «hel ved», ble det en enormt positiv kraft i akkurat dét kullet.

Jeg føler ofte når skoleåret starter at «nå går toget». Ikke på en måte som forlater folk på perrongen om man ikke henger med, men som en metafor på den fantastiske framdriftsenergien man får på en folkehøgskole. Gnisten fra et tent (overtent?) personale, medvinden fra de rammene som folkehøgskolen setter (vekk fra foreldre, nye mennesker, noe man brenner for, osv.) og drivstoff fra alle elevene som hiver seg på. Det bobler av spenning og nervøsitet, og med så mye framdrift blir det oftest en pangstart som på sett og vis setter en standard for skoleåret. «Sånn gjør vi det hos oss.»

Innad i klassene kan stemninga være en annen. Vi ser det når det mangler sånne som Lene. Spørsmålet vi ofte stiller oss er hvor mange aktive deltakere vi trenger for å holde dansinga i gang? Hva skjer om mange i samme klasse holder på å falle av bordet samtidig? Forskjellige linjer tiltrekker forskjellige typer dansere, så ikke alle vil ha en gjeng med utadvendte initiativtakere. Likefullt blir det en stor utfordring om det ikke er et fellesskap som man kan inkluderes inn i. Heldigvis er vi i et fleksibelt skoleslag, men vi skal huske på at det fortsatt er et skoleslag, ikke en behandlingsinstitusjon for isolerte individer.

‍

Noen ganger tar vi fram vokabularet vi begynte med i prosjektet Mellom solskinn og ruskevær. Her snakker vi om elever som kan være i grønn, gul og rød sone. Rød sone betyr elever som trenger profesjonell helsehjelp eller i verste fall må slutte på grunn av helseårsaker. Gul sone er varierende mengder med psykisk uhelse der eleven stort sett kan fungere i skolehverdagen. Grønn sone er der vi skal legge majoriteten av vårt arbeid som skole. Det er her vi finner elevene som setter i gang Bro bro brille slik at alle kan være med å danse. Det er her vi er når vi serverer sunn mat i kantina, når vi har fysisk aktivitet og når vi skaper samhold og mestringsforventning. Det er helt normalt å kjenne på bølgedaler, men vi kan ikke legge alt vårt fokus i gul og rød sone – ytterst på dansebordet – når vi egentlig skal være en skole. Spesielt når man ser den framdriftsenergien man kan skape for nølende elever når man setter i gang nok danseentusiaster.

Til slutt, det vanskeligste

Jeg synes det er vanskelig. Vanskelig i hverdagen å løfte blikket for å se framover mot danningsidealer og sosial bærekraft når jeg også må låse opp dører som har gått i smekk, fikse oppvaskmaskin, være en skulder å gråte på og planlegge undervisning med pedagogisk overskudd. Hvor ujevnt skal mitt eget lille bord være? Men det er kanskje en trøst at godt nok er godt nok. At hvis jeg føler et eierskap til grunnverdiene vi står for og har en generell retning å sikte etter når det gjelder danning, da er det viktigste gjort. Da gjenstår kun det fineste og det vanskeligste.

‍

Og det vanskelige

Det fineste

Det vondeste og det viktigste

Er at jeg var der

Med hele meg

‍

Med slitne meg og entusiastiske meg

Med forutinntatte og skeptiske meg, men også åpne og undrende meg

Med musikeren, læreren og småbarnsfaren

Med tanke og følelse og tilstedeværelse

‍